Jeg lider av post-apatisk stresslessyndrom. Jeg er mer redd for å bli skikkelig andpusten enn det å falle og brekke ankelen. Det å gjøre noe så anstrengende at man til slutt står foroverbøyd med hånden på brystkassa og ikke klarer å uttale sitt eget navn riktig , tiltaler meg overhodet ikke.  Så jeg tenkte naturligvis at Roller Derby kom til å passe meg utmerket; det vil si: mye knall og fall og ellers litt lett susing over gulvet på rulleskøyter.

Etter å ha fått utstyret i posten stod jeg nå klar på min aller første trening. Dette var Nidaros` bootcamphelg og jeg var ladd som en hagle på julaften. Vi som var ferske ble geleidet i vårt eget trygge hjørne hvor vi øvde på ting de andre på laget gjorde som om det skulle vært et barneskirenn. Rulling frem og tilbake, stopping og annet småtteri.

Det var ikke før bootcampens andre dag jeg skulle møte min nemesis. Et nytt og glatt parkettgulv ble kastet på bordet og jeg høynet med ustødige bein og en kondis som kun har fått prøve seg frem og tilbake til nærbutikken det siste året. Fra å ha stått alene i mitt lille hjørne hvor jeg kunne øve på det jeg ville ,stod jeg nå ansikt til ansikt med de andre på laget. Det skulle trenes, og det i et tempo jeg ikke var stødig på i det hele tatt, Men det var bare en ting å gjøre, nemlig å gå all inn og håpe på å vinne potten.

Etter helgen var jeg sliten. Andpusten er faktisk ikke et godt nok ord for å beskrive hvordan jeg følte det. Jeg klarte ikke å holde tempo, pusten holdt ikke følge og jeg falt langflat foran mennesker som stod på rulleskøyter da jeg bare var et glimt i en drosjesjåførs øyne. Der og da ville jeg heller hatt mensen hver dag resten av livet mitt , enn å stå en runde til rundt banen. Jeg var på kanten av stupet og vurderte å kaste meg utfor og heller donere skøytene til noen med bedre kondis. Det var flaut ,men det  som reddet meg var at lagkameratene mine var rause med godordene og det at Derby faktisk er så moro at man glemmer at kroppen egentlig ikke orker mer.

Jeg har i hele mitt liv deltatt i Norgesmesterskap i menneskelig forfall og skjønner for første gang at det er på tide å trene

 

Hilsen fra Freshmeat Janne Regine