Photo: Mark FInney

Min innstilling er å gjøre mest mulig av det som skremmer meg, så etter noen runder med å hjelpe laget med å se etter dommere, fant jeg ut at dette er noe jeg like gjerne kan hoppe i selv. Det er i verste fall en god mulighet til å lære reglene skikkelig og lære spillet fort i tilfelle jeg ikke liker å dømme allikevel. I beste fall har jeg kommet på en helt fantastisk plass på laget med muligheter for å bli skikkelig god på noe selv den lettere skrøpelige kroppen min kan mestre.Det viser seg at å være derbydommer ikke er “så lett” som man kanskje kunne tenke seg, og du får ikke “mer avslappende trening” av å trene på dommerting. Neida. Du bør være like mye med på trening som de andre. Du bør være kjappere enn de fleste, kunne gå bakover, kunne snu fort, kunne unngå spillere som plutselig kommer i veien for deg… Og i tillegg til alle disse greiene du må kunne fysisk, skal du også kunne en hel haug regler skrevet på amerikansk, utenat. Gjerne baklengs. Inn i ei fuglekasse om du må.Når reglene og skøyteteknikken er der (eller er der litt, ihvertfall, innimellom) må du også følge med på spillerne. Spillerne er en interessant masse. Plutselig kommer en albue, noen tar tak i en motspiller, eller kanskje de ikke gjorde det. Noen faller, og det er kanskje noen som har fått dem til å snuble på et eller annet ulovlig vis. Alle disse tingene må du se. Og ikke bare må du se dem, du må også reagere på hva som skjer og rope ut om noe er ulovlig.

Her kommer vi til det som skremmer livskiten ut av meg. Ting skjer i derby, og det skjer fort. Plutselig har en spiller vært et lite sekund utenfor banen og kommet seg foran en motspiller, og jeg må huske alle disse greiene. På superkort tid må jeg ha gjort vurderingen om dette er en minor (advarsel) eller major (utvisning), eller om det strengt tatt ikke var noe. Jeg må finne ut om fløyta skal blåses i, eller bare rope ut. Draktfarge, draktnummer, hva som er gjort og evt major ropes høyt, så både spilleren, de som noterer penalties og publikum(helst) hører, mens jeg gjør tegn for hva jeg caller/roper ut for så tydelig som overhode mulig. Det å gjøre dette, se alt som blir gjort, sørge for at spillet går sømmelig og sikkert for seg og å være en kunnskapsperson som klarer alt dette uten å tenke over at alt krever en skøyteteknikk ut av en annen verden mens man går rundt der, det er ganske skummelt. Og det er det som gjør det så hinsides moro.

Jeg har ikke vært dommer lenge, og jeg har ikke all verdens erfaring. Jeg dømmer når jeg kan på trening, har dømt en bout, og prøver stadig på å bli bedre på alt. Det finnes nok av teknikker jeg vil få til, og nok av ting jeg vil bli bedre på. Om jeg har en dag der jeg ikke klarer å trene, ja, da får jeg lese regler isteden. Og har jeg dødtid i løpet av hverdagen er jaggu ikke regelboka langt unna da heller.

Det å bli en derbydommer krever at du blir en stor nerd på en ganske nisjete greie. Det er med andre ord veldig greit om du liker å lære deg veldig mye, og systematisere det du lærer og sånn fra før av. Det krever mye av deg fysisk, men det kan trenes opp. Jeg er en sånn som aldri egentlig har likt lagsport, og selv om jeg synes roller derby er kjempegøy å se på, vet jeg ikke helt om jeg egentlig vil trives på banen som en spiller. Jeg elsker å gå på rulleskøyter, jeg elsker å mestre nye ting, og jeg digger virkelig miljøet vi har i klubben. Vi er en god gjeng mennesker jeg absolutt ikke vil være foruten. Når jeg kan fokusere på det jeg liker med roller derby, er livet helt fantastisk.

Jeg er absolutt ikke på det nivået jeg ønsker enda, men jeg har fått være med å dømme en bout (kamp). Jeg har mye å terpe på, og en reaksjonsevne å jobbe iherdig med, men jeg gleder meg til neste bout der jeg kan følge med, se hvor mye fantastiske greier som skjer på banen og være en del av maskineriet rundt som gjør roller derby til den sporten du har mest lyst til å se mer av.

– Nadia, Wonder Blonde