Jeg var så klar for å se familie og venner sitte på tribunen og se unge lovende knuse motstandere ut av banen ved å bruke rompe, hofte og cockblocks. Jeg var så klar for at de skulle bli bergtatt og imponert over at denne dama endelig hadde funnet sin plass innenfor en SPORTSGREN!

Men den gang ei… 18 dager før selve bouten klarte jeg å brekke begge leggbena i venstre bein.

Å høre at foten brekker er ikke særlig kult, og at man i tillegg blir så sint fordi man er så idiotisk å skade seg slik at man ikke kan spille bout er vel kanskje ikke standardreaksjonen heller.kke klarte jeg å gråte, jeg bare lå der og lagde merkelige lyder og hyl, ikke en stolt dag for Boob Bazooka.Det endte med operasjon, og jeg har nå en margnagle som går fra kneet og ned i ankelen, og som sitter fast med 2 skruer i kneet og 4 i ankelen.

 

Legene sa at jeg bare kunne se langt etter ‘detta Rollerblade greiene. Beskjeden var at jeg ikke fikk lov å nærme meg skøytene mine på i hvertfall 6 mnd, men aller helst ville de at jeg ikke skulle begynne igjen, noe min mor støttet 100%. Svaret mitt var en mental langfinger, litt fnysing og ordene som kom ut av munnen min: «Nei, det kan dere drite i. Det er uaktuelt å slutte!»Min mor ble lettere brydd av at datteren kunne si slikt til den flotte legen som nettopp hadde reparert foten hennes, men slik er det faktisk, iløpet av de 12 dagene jeg lå på sykehuset, med enorme smerter og til tider i morfinrus, så falt det meg ikke inn en eneste gang å skulle slutte.Det var helt UAKTUELT!

18 dager etter bruddet satt jeg i Merchandise-boden under bouten mot NRD.

Men på et tidspunkt skjønner man at man faktisk må høre litt etter hva medisinmannen sier også, og etter 1,5 mnd med hvile men fremdeles humpende rundt på krykker kom jeg endelig tilbake til Oslo og var klar til å bidra med mitt.Det var da jeg og klubben kom fram til at Line Up Manager var min nye jobb.Vi var nå i midten av august, og skulle ikke spille kamper før 29. september.Det ville si at jeg hadde en måned på meg til å lære meg noe jeg aldri hadde gjort før. No pressure.

Alle vet at om man har symptomer på noe så  må man ikke google det, for da er man plutselig dødssyk. Mitt symptom var Line Up Manager, og jeg googlet til fingrene ble følelsløse, for tenk hvis var slik at om jeg dreit meg ut så ødela jeg hele bouten! Tipsene fra verdensveven var mange, det var mye ‘gjør sånn, men ikke sånn!’ men det eneste som gikk igjen overalt var: Vær rolig! Så det var det jeg tok med meg videre.

«Vær rolig, vær rolig»

Første og eneste møtet vi hadde hvor vi snakket strategi og line up før de to kampene vi skulle spille gikk svært greit. Alle var mer eller mindre enig i det som ble sagt, og jeg kjente hvordan hele situasjonen ble litt lettere når jeg innså at det var et helt støtteapparat rundt meg som kunne hjelpe meg å ta avgjørelser om jeg sluttet å fungere.

Litt faktaopplysning-

Som line up skal du kunne plassere blokkere som passer sammen med jammeren, du skal ha blokkere som passer sammen, og du skal være klar til å ta avgjørelser på stående fot, helst litt hinkende slik at du ikke er i veien for spillere som heller vi følge med på kampen enn deg.Slik jeg opplevde det var det bare om å gjøre å ha to line up linjer som man kunne trikse med innad, etterhvert som linjene ble brutt opp pga penalties og når spillere ble utkjørt.

«Vær rolig»

Jeg er, som tidligere nevnt, i overkant entusiastisk til tider, og når jeg skjønte at hjelpeapparatet fungerte ble hele oppgaven så mye lettere. Jeg kunne fokusere på det jeg er best til, nemlig «Hvordan gjøre dette morsomt å gøy!?» Etter at vi hadde bestemt at Muppet Theme Song skulle være skate-out sangen vår bestemte jeg meg for å lage line up’en i muppets.  Alle skulle få sin egen muppet, og jeg skulle briljere med mine klippe og lime skills. Alle fikk hver sin muppet, men vi fikk aldri brukt de i line up’en. Det som var morsomtst med hele det prosjektet var å dele ut, og bestemme hvem som var de forskjellige muppetfigurene.

Så når første bout 29 september 2012 begynte, var alt som sto i hodet på meg: «SE PÅ DE JENTENE! Se så sinnsykt flinke de er! HURRA!!!»

«Ikke ødelegg, vær rolig, ikke ødelegg, vær rolig, ikke ødelegg!»

Inne i meg var det totalt kaos, men jeg prøvde å reflektere et ytre som sa at jeg var kald og rolig som en død fisk.Jeg fikk ikke sett så mye av kampene, siden jeg sto med ryggen til og bestemte hvem som skulle ut og når, men jeg fikk sett endel reaksjoner fra benken vår, og noen ganger skjønte jeg at NÅ hadde jeg fått det til. Det var en deilig følelse.Tiden gikk vanvittig fort, og plutselig var første omgang over. Det var ikke mye å si, bortsett fra at jentene stilte opp når det ble omrokkeringer og jentene sloss med alt de hadd av krefter for laget.

Det skjer hele tiden ting som fører til at de opprinnelige ideene rundt en line up ikke fungerer. Spillere blir sendt i straffeboksen, noen er rett og slett utslitt og det man håper ikke skal skje skjer, spillere blir skadet. Man må være klar i hodet og ha tunga rett i munnen når man bestemmer ‘neste runde ut’, og jeg hadde ikke nok erfaring når jeg tok på meg jobben. Likevel følte jeg på en eller annen merkelig måte at vi klarte å få alt til å fungere.

Samspillet i klubben er utrolig godt.De gangene jeg stod der med et tomt blikk og et fårete smil var det spillere som hjalp meg gjennom, tok kontrollen og var fantastiske.Kampene gikk unna, og da alt var ferdig følte jeg at vi hadde kommet oss gjennom det med både hud, hår og stolthet intakt.Noen av målene våre var at vi skulle ha det moro, kose oss og gjøre det beste vi kunne. Vi klarte å nå alle målene vi satte oss, inkludert disse. Med en dansende line up, en springende bench coach og så flinke og herlige spillere er det vel ikke den ting vi ikke kan klare sammen!

Nå er jeg endelig tilbake på skøytene, men får ikke holde på med kontaktsport enda.

Så da fortsetter jeg gjerne som line up når det trengs. Jeg fant forresten en søt dommerkjole i skapet så det kan være at man prøver seg på den delen av spillet og.
Som sagt, det var uaktuelt å slutte med Roller Derby.

-Ina,  Boobs Bazooka